Av: Karin Engh
Det meste som kan sies om Juni Dahrs Jeanne dʼArc er allerede skrevet og sagt. Siden premieren for snart 10 år siden har superlativene haglet, og vi henger oss på. En mektig forestilling i den mektige røde Fjæregranitten.
Alt foregår på en liten platting. En liten scene som nesten forsvinner i det store steinbruddet, en scene ribbet for staffasje, kun omkranset med lønneblader og lys, og små bål i sprekker i fjellveggen. Men forestillingens tyngde oppveide fjellmassivets kraft. Dette var scenen for Juni Dahr og hennes Jeanne og med fløytespillende Chris Poole som eneste ledsager. Enkelt og mektig.
Jeanne dʼArc må ha vært et unikt menneske. Nå ble hun gjenskapt, mer enn et halvt tusen år etter sin død, av en unik skuespillerinne. I vår tid er det utenkelig at en 17 år gammel pike kan ha hatt en slik makt. At hun, analfabet som hun var, skal ha kunnet hatt en slik innvirkning på vår politiske historie.
Der satt vi i skumringen, 300 mennesker i et steinbrudd langt inne i skogen, og mens mørket sakte kom krypende, fulgte vi den franske bondejentas skjebne. Gledet oss med henne da hun klarte sitt forsett om å få den franske dauphin på tronen, led med henne da hun ble forrådt og anklaget for å være kjetter, grøsset da hun ble brent på bålet.
Juni Dahr, barfot og kledd i en kjortel, er kommentator og aktør, hun er Jeanne og dauphinen, kriger og general, den engelske hærføreren og inkvisisjonsdomstolen. En stol blir en hest, en kobberkanne blir flammer.
Dette er en forestilling som griper og gjør inntrykk, en forestilling som vil bli husket. Kom gjerne tilbake, Juni. Kom tilbake med din nye forestilling om Maria.