Av: Kari Dæhlen
En åndeløs jomfru, fulgt av en enkel fløytetone, bergtok publikum søndag kveld. I Nicolaikirken på Granavollen, hvor Jeanne dʼArc, den unge bondejenta reddet franskmennene fra de engelske erobringene – og ble brent på bålet som kjetter i 1431 – ble levendegjort. I skuespiller Juni Dahrs skikkelse.
– Du er Jeanne dʼArc, sa en synlig rørt forfatter, Carl Fredrik Engelstad etter forestillingen. Juni Dahr gav alt. Som takk mottok hun en varm, stående applaus – i en fullsatt middelalderkirke.
Hvite små te-lys, et enkelt teppe. En pinnestol. Tørt høstløv og to små messing-klokker var kulissene, med kirkens akustikk, tunge søyler og maleriske interiør som var til både nytelse – og ulempe.
Mange fikk ikke med seg Juni Dahrs hviskende stemme, søylenes konstruksjon medvirket også til at noen ikke fikk med seg hennes mimikk. Derimot ga hennes seiersrop, redsel og vrede gjenklang i murveggene, i et rom hvor det hersket en åndeløs stillhet.
Jeanne dʼArc talte. Til oss. Gjennom en innlevelse, så intens, sanselig og sjelden at den knapt kan omformes til ord.
Med en slitt trestol som eneste virkemiddel – ble stykkets mange skikkelser gjort levende – gjennom Juni Dahr. En usminkede skikkelse i enkel kjortel. – Gud har lagt sin hånd i min. I strid for frihet og rettferdighet. Tonefølget var fløytetoner.
Juni Dahr fylte kirkerommet. Hun sprengte grenser. Brune øyne. Kort, silkeglatt hår. Jeanne dʼArcs svettedråper ble hennes. – Gud valgte Jeanne til å frelse Frankrike, bare tvilen er farlig. Gå fram, gå, gå – og bær følgene.
Kvinnen i mannsklær – var hun en heks? – eller et redskap for Satan? Juni var dommeren. Bøddelen. Ungjenta – klar for bålet. Ansiktets skiftninger. Det sjelelige – Jeannes sorg – 31. mai i 1431 – en vårdag klokken 0800 – på veg til skafottet – fulgt av 800 soldater: – Jesus! var hennes rop opp mot himmelen – og de tause murveggene i Nicolaikirken videreformidlet budskapet.
Jeanne dʼArc, en ”en-kvinne”-forestilling, formet av Juni Dahr og John Morrow. Spilt av Juni Dahr. På fl øyte: Chris Poole.