Av: Idalou Larsen
Bergen (Nationen): Joan of Arc – Vision Through Fire, en ”one-woman” forestilling formet av Juni Dahr og John Morrow. Jeanne dʼArc: Juni Dahr. Regi: John Morrow. Musikk: Ida Heidel.
”… og gode Jeanne fra Lothringen, som engelskmenn brant i Rouen. Hvor er det blitt av dem, Hellige Jomfru og Guds mor, men hvor er det blitt av snøfnuggene fra i fjor?” skrev den franske middelalderpoeten Francois Villon i en ballade ikke mange år etter at Jeanne var blitt brent på bålet.
Det er disse linjene, her sitert etter hukommelsen, som både åpner og avrunder Juni Dahrs en-kvinne-forestilling om Jeanne dʼArc, ”Vision Through Fire” som først ble oppført i Los Angeles, New York, og som David Bohr raskt sikret seg til Festspillene.
Historien om Jeanne dʼArc er en av de utroligste kvinneskjebnenr vi kjenner til. Mot slutten av middelalderen, da Hundreårskrigen hadde herjet i Frankrike i nærmere 100 år, opplevde den vesle gjeterjenta Jeanne dʼArc fra Domremy i Lothringen at erkeengelen Michael og helgnene Marguerite og Catherine bød henne dra til Charles VII i Chinon og få ham kronet som Frankrikes konge. Dette skjedde i en tid som verken hadde særlig respekt for gjetere eller for kvinner. Men Jeanne dʼArc ble så overbevist om at det var et kall hun måtte følge, at hun ikke lot seg stanse av at folk lo av henne eller trodde at hun var gal. Hennes stille halstarrighet overbeviste litt etter litt alle hun møtte. Kongen ga henne en hær, og de råbarkede soldatene og deres ledere godtok den 18-årige jomfruen som en likemann. Hun førte dem til seier, helt til hun ble forrådt og utlevert til fienden, engelskmennene. Etter en rettssak som er blitt bevart for ettertida og er en av våre viktigste kilder til kunnskap om Jeanne dʼArc, valgte hun å bli levende brent på bålet heller enn å fornekte den troen hun hadde bygd sitt liv på. Så sterk var hennes utstråling at en av de engelske soldatene som deltok i henrettelsen, fortvilet utbrøt: ”Vi har brent en helgen.” Og helgen er Jeanne dʼArc da også blitt.
Det er en dypt følt og sterk forestilling Juni Dahr har laget sammen med John Morrow. I sin framstilling legger Juni Dahr vekt på ungpikenes spontane styrke, og betoner hennes dype samfølelse med naturens krefter mer enn hennes gudstro. Den gudstroen som uten tvil ga Jeanne dʼArc hennes urokkelige tillit til sitt kall, er nok omtrent umulig for oss moderne mennesker å forestille oss: Det var en gudstro som fantes i en verden der omtrent ingen ennå hadde dristet seg til å fornekte Gud. Men Juni Dahr overbeviser, kanskje fordi det til syvende og sist ikke er så stor forskjell mellom hennes Jeanne dʼArc som ”naturbarn” og et ”Gudsbarn”, og fordi vi moderne mennesker letter godtar Naturens gode krefter enn Guddommens? Alt i forestillingen overbeviser ikke like sterkt. Et par ganger synes jeg det blir noe litt vel ”teatralsk” ved Juni Dahrs framstilling. Men innvendingene blir likevel underordnet: Juni Dahrs ansikt og hennes kroppsspråk er så levende og intense at hun får oss til å tro på den Kvinnen hun skaper. Nå må bare en av våre teatersjefer gi henne anledning til å være Jeanne dʼArc fullt ut. Hvorfor ikke i Anouilhs ”Lerken” for eksempel? Juni Dahr har den intensitet og den indre utstråling som en Jeanne dʼArc-tolker må ha.