Av: Laila Holm
Da klokkene begynte å ringe, stilnet snakket i Vestskipet. Da taklyset ble slukket, hørtes bare hostingen. Og da en ensom skikkelse sakte kom gående ut fra oktogonen med en blafrende kjerte i hånden, var det ikke et pust å høre. Vi satt nesten slukt av mørket og så Jeanne dʼArc komme mot oss i ildskjæret.
Det var ikke teater, det var rene, skjære åpenbaringen det som skjedde i Nidarosdomen i går kveld, da Juni Dahr framførte sin ”Visjon gjennom eld”, barføtt og akkompagnert av en hviskende fløyte og klingende bjeller.
Forestillingen var en av disse sjeldne opplevelser som er renset for slagg, og som helt sikkert vil bli sittende i minnet når mye likegyldig rammel er glemt.
Hemmelig mørke
Uten at jeg har sett Juni Dahrs forestilling før, tør jeg påstå at Trondheims enestående kirkerom gir et ekstra perspektiv til spillet. Scenografien ligger der: skipene, søylene, hvelvingen, dem hemmelighetsfulle mørket i krokene, tiden som sitter i veggene, følelsen av udødelighet som hviler her inne.
Dette er er nettopp et rom for Jeanne dʼArc, den 19 år gamle bondejenta som for mer enn 500 år siden hørte røster og så syner og urokkelig trodde at livet hennes hadde en mening. Hun skulle frelse Frankrike, intet mindre, hun skulle sørge for at den stakkarslige kronprinsen, dauphinen, Charles av Valois, ble kronet til konge, slik at engelskmennene kunne drives ut av landet.
På bålet
Hun klarte det fordi hun trodde, og så ble hun brent som kjetter. Slik går det. Av denne historien som igjen og igjen har pirret folkefantasien, har Juni Dahr laget sin versjon; det er hennes tekst og hennes teater, med regihjelp av John Morrow og Morten Thomte. Det er fortellerens teater. Hun slår seg til på et brunt teppe, kranset av tørt løv og blafrende lys, sier at hun er skuespiller og skal fortelle en historie. Alt er sant, at hun står her og vi sitter der, og at Jeanne dʼArc trodde og ikke tvilte.
Juni Dahr er kommentator og aktør, er Jeanne og dauphinen og den engelske hærføreren Bedford og inkvisisjonsdomstolen, alt på ett brett. En stol blir en hest, en kopperkanne blir vind og angst og flammer. Har Nidarosdomen opplevd maken til kirkespill, har noen preken virket sterkere? De som tviler, kan ta seg en tur i kveld. Forestillingen spilles en gang til. Det er UKA som har fått Jeanne dʼArc nord for Dovre, og det er her hun for første gang spilles på norsk, i gjendiktning av Halldis Moren Vesaas. For først har hun vært ute i verden og gjort lykke på engelsk. Vi får være glade for at Juni Dahr er kommet hjem.